23 desember 2014
Vestkant Hunters er
på plass i Bjørgedalen kl.0830, deretter hentes han som bor midt i mellom
Hinkel og østkant Hunteren. Han, derimot, klarer seg stort sett selv og for
første gang på fire år er det han som venter på oss ved Grimenvannet. Hinkel
tar nok engang på seg oppgaven med å gå inn langs vannet. Etter litt klabb og babb langs stranden, både
under og over vannflaten og til slutt med en vannfylt jaktstøvel er han på
plass i plantefeltet. BigBore går på ferske spor oppe i lien, der snøen blir
dypere og dypere. Voksent dyr melder han på VHFèn. Han følger sporene videre
oppover. Dyret zikkzakker opp og sørover. Jeg stavrer meg oppover lengst i øst,
PIG ytterst mot Hinkel og Mex Egon på kanten innenfor. En snøbyge driver mot
oss, og BigBore melder om nygått dyr igjen, denne gang snødryssferskt. Selv
kjenner jeg at blodsukkeret er i ubalanse og får lyst på en Bertil. Ser meg ut
et høydedrag og gir litt ekstra på
med tanken på en tørsteslukker. Vel framme, spretter jeg «Bertilen» og super en
god kjeft. Skal akkurat ta kjeft nummer to da Mex Egon melder at kolle er på
vei oppover. Han hadde den i sikte men for mye busk og greiner imellom hindrer
skudd. Den har lagt og «trykket» i buskene og funnet ut at det ble litt vel mye
svettelukt i terrenget rundt den. På tide å ta beina fatt… tenker kollen. Vi
står alle stille i 6-7 minutter, Bertil slurpes tom og svetten kjennes kald på
kroppen, vi må videre. Denne gang med stor visshet om at vi har dyr foran oss
på vei sør og oppover i samme retning som The Hunters. Jeg vurderer om jeg skal
ta brattlien rett oppover mot øst eller følge lien sørover, jeg velger det
siste og letteste, og gjør det meget sakte, steg for steg. Er jo mest
sannsynlig et godt stykke foran de andre, da terrenget er flatere der jeg
går…
50 meter senere og rett
mot sør bestemmer jeg meg for å «ploge» meg opp på «hyllen» under kanten. Det
er ikke mer enn 10 høydemeter, men i dyp og våt snø er det svett nok. Etter en
lang puste og pesepause, konstaterer jeg at «hyllen» er besteget og ser meg
godt tilbake mot nord og oppover mot kanten. Og der oppe, helt øverst, nesten i
silhuett ser jeg en merkelig fasong på en bjørk. Opp med våpenet, på 2 x zoom
er jeg fremdeles litt usikker. Zoomer inn på 6 X og nå er jeg ikke i tvil.
Dyret står rett imot meg og glor på meg. Jeg er tatt på fersken! Ingen mulighet for
skudd i denne posisjonen, beina er låst i den dype kramme snøen, tør jeg vri
meg eller flytte beina? Jeg må, dette er for tungt både for kropp og armer. Jeg
får senket armene samt at jeg vrir støvlene ned i snøen med håp om å støye
minst mulig. Bedømmer avstand til ca. 70
meter og dyret står fremdeles dørgende stille og ser i min retning. Konstaterer
at det er et hodyr, er det en kalv der oppe og? Var det en bevegelse rett
ovenfor? Her får vi vente og se hva som skjer. Er det på grunn av 20-30 cm snø
på kanten at dyret velger å stå i ro? Fire-fem minutter går før «kollen»
beveger seg, snur hode, først nedover, deretter oppover! Nå må jeg være klar
tenker jeg, og bare sekundet etter tar dyret et skritt eller to til høyre og
vender seg oppover mot sør. Bogen blotter seg og paaannngabooom! Merker en
skuddreaksjon på dyret før det blir borte over kanten med kalven hakk i hel,
alt er over i noen brøkdeler av et sekund… Paannngabommen lød mer som en
pangadump i snøen, det var kun BigBore som hørte det dumpe smellet. Melder
kjapt på VHFèn at kolle er påskutt, tror den ligger og at kalven er i området.
Får beskjed om å sitte stille.
Det er en spennende
påkjenning med stillesitting i ti minutter uten helt sikkert å vite om dyret
ligger der det skal. Ber derfor om tillatelse til å gå opp og inn over kanten
for å se etter blodspor, hva hvis det kommer en ny snøbyge og dyret er dårlig
truffet, vil spor forsvinne? Kollen har stått enda lengre inn på kanten enn jeg
trodde, så derfor blir de kommende minutter meget nervepinnende da de første
blodsporene er 30 meter lenger unna og inne på kanten enn jeg har forventet.
Til gjengjeld ser jeg nå mye blod og nye 30 meter inn mot hjortetråkket ligger
det en død kolle!
BigBore er første
jeger som dukker opp, han hørte tydelig «treffet» og var aldri i tvil. Hinkel
ankommer i kjent positur og nå har den første «Bertil» fått selskap med en til.
Draget blir festet på dyret og slepes 300 meter ned i skogen for utvomming.
Hvor er kokken med stormkjøkkenet og hvem tenner opp bål? Vi er sultne og medbrakt
hjortesnadder må på steikepannen. Varmen fra bålet kjennes godt, ferdige
slicede og krydrete poter fra Rema og hjortebiff blir stekt i lystig lag.
Sammen med hjemmelaget viltsaus og tyttebær smaker det fortreffelig.
The BertilHunters poserer som aldri tidligere. "Det er tross alt julaften i morgen"
Best ever avslutning
på hjortejakten er et faktum.
